Von Ulrik Farestad.

Sovende kvinne

Hun støtter albuen på bordet, slumrer –
de tømte flasken, og han måtte ut
en liten tur – nå kommer han i drømmen,
tar glasset som han veltet, glatter litt
på duken, smiler, gjenoppretter roen.
I skålen ligger plommene hun bød ham,
så røde og perfekte; stolen hans
er tom, og lyset faller på en kvinne
som døser for seg selv.

Vi fant ham først
med røntgen etter mange hundre år;
en skygge av en mann i døråpningen.
Der sto han hele tiden, overmalt
for å beskytte drømmen, øyeblikket –
hun er forlatt og vet det ennå ikke.